Tromsøya
Video og tekst av Ron Røstad
En uvanlig kjærlighetshistorie. Men en kjærlighetshistorie likevel.
Idéen var like enkel som den var uimotståelig. Å lage en Tromsø-versjon av introen til Woody Allens "Manhattan" fra 1979, der Allen gir stemme til en forfatter som prøver ut forskjellige romanåpninger. I bakgrunnen musikken til Gershwins Rapsody In Blue. Det gikk sport i å finne steder i Tromsø som matchet klippene i originalen og "romanåpninger" som passet for Tromsø og som samtidig var et nikk til filmen.
"Manhattan" var den første filmen Allen lagde som brøt med de tidligere "skrullete" komediene. Utgangspunktet var New Yorks dårlige rykte på den tiden, ganske fortjent, som en by i forfall preget av kriminalitet. I dag virker "Manhattan" selvsagt, New York som romantisk og spennende by, The Greatest City on Earth. Med film som redskap bygde Allen byen i folks hoder ved å svare på spørsmålet om hva som kan være byens identitet.
"Manhattan" er en kjærlighetshistorie mellom to mennesker og mellom en mann og hans by, eller kanskje heller hans øy. Man kan leve et fullverdig liv uten å forlate Manhattan Island. Det samme kan man si om Tromsøya. Vi har alt vi trenger her, vi har sykehus, pol, apotek og cinematek.
Tromsøya har flere likheter med Manhattan. Begge ligger i munningen av en fjord (Hudson River er en fjord som ble til etter istiden, noe jeg overhørte en amerikaner si i Telegrafbukta, skjønt jeg har ikke faktasjekket påstanden i frykt for at den ikke stemmer). Begge er omtrent like lange. Manhattan har Central Park. Tromsø har Bymarka. Begge er metropoler, et ord som ikke nødvendigvis betyr storby, men et sted der motpoler møtes. Begge har noe nybygger-aktig over seg. Tromsø, med sine 233 år, ung til å være en europeisk by, men en typisk alder for en amerikansk by, etablert et sted der det ikke fantes byer fra før av. Begge har en skyline preget av moderne høyhus og noen spir fra tidligere tider. Begger er bruksbyer, ikke levende museer. Og begge er tilnærmet ubeboelig for mennesker med normal inntekt. Og ikke minst, begge har sine ikoniske bruer.
Tromsø er mer et Nordens Manhattan enn Nordens Paris. Sammenlikningen er selvfølgelig absurd, men så er det absurde Allens spesialitet. Og med absurditeter finnes det alltid en kjerne av sannhet, enda så absurd det er å sammenlikne selveste N.Y. med lille Tromsø.
Jeg har i det siste blitt bitt av en basille. Jeg har lekt meg med iMovie, redigeringsprogrammet som følger med Macen. Mitt "dogme" som "filmskaper" er å bruke det utstyret jeg allerede har; en telefon og en Mac. Jeg føler jeg tar opp min favorittlek som barn. Så lenge jeg hadde tilgang til film, brukte jeg Pappas Super8-kamera til å leke med både stop motion og live action. Lego-film var liksom et begrep.
Nylig så jeg de gamle filmene på filmfremviser. Bildekvaliteten er utrolig, fargene knallsterke. Den gamle røde BMW-en, den var rød. Overgangen til video var et tilbakeskritt på mange måter, mest av alt det grøtete bildet, men uslåelig på pris og bekvemmelighet. Filmens knapphet, de tre og halvt minuttene man fikk for en liten formue, bare med 18 bilder i sekundet, vil jeg si er super8-formatets styrke, ikke svakhet. Som barn opplevde jeg en snodig sorgreaksjon over det teknologiske fremskrittet da video erstattet film. 17. mai på skolen hadde ikke lenger den dritstilige 16mm-fremviseren, men en gørr TV-skjerm og elendig bildekvalitet. Lett for de voksne å sette på en kassett med tegnefilm. Det hører med til historien at jeg kjøpte Walt Disneys The Lion King fra Derann Films, de siste som lagde filmer for Super8-formatet.
Unødvendig å påpeke, Super8 er blitt hipt igjen, i likhet med 16mm-formatet, av alle gode grunner. Det er dyrt, upraktisk og analogt.
De store regissørene på min alder eller eldre har ofte hatt sin Super8-fase som barn. Jeg ble ikke stor filmregissør. Jeg ble heller ikke anti-digital. Tvert imot. Bildekvaliteten på telefonkameraet er i praksis likt det profesjonelle. Man trenger ikke få air time på en TV-kanal eller håpe på at filmen blir vist på en festival. Man lager sin egen kanal, for eksempel på YouTube. Ingen investeringer, utstyret har alle allerede.
Så nå leker jeg igjen.
Ron Røstad (f. 1975) er Tromsøværing bosatt i hjembyen. Han har gått Forfatterstudiet i Tromsø og jobber for tiden med flere kreative uttrykk som scene, opplesning, video og tekst. Han har tidligere vært kjent som bloggeren Landsbyidiotens guide til arkitektur.