Forfatterintervju med Ingvild Holvik
Av Andreas Strand Iversen og Sigurd Stranda
Alle foto: Andreas Strand Iversen
– Jeg har mistet mine favorittkopper.
– Mistet?
– Knust dem. Nå er det bare Mummi-kopper igjen.
– Hvorfor Mummi?
– De kommer alltid sigende.
Sist gang forfatter Ingvild Holvik laget keramikk gikk hun på ungdomsskolen i Åsane i Bergen. Hun lagde et askebeger.
Siden den gang har hun skrevet fire romaner. Sist i 2024 med romanen Reiret (arbeidstittel) utgitt på Samlaget. Holvik har også oversatt en rekke bøker, fra Maren Uthaugs 11% (2024) og 88% (2025) til Patti Smiths memoar «Brød frå englane» (2025), og ungarske Attila Bartis Stillheten i 2009 som hun ble nominert til Brageprisen for.
I anledning Vrengs temasyklus om hanker, ble Holvik invitert med på keramikkverkstedet Skaperlaget i Tromsø.
Det finnes mange implisitte hanker i litteraturen; karakterer som åpner dører og holder kopper. Vreng gikk på jakt etter hanker Holviks forfatterskap, uten å finne en. Da vi møtte henne, kunne hun fortelle at hun hadde skrevet eksplisitt om hank hvert fall én gang. Det viste seg å være i den ene boken redaksjonen ikke hadde lest. I Premien for alt (2017) skriver hun:
«Det skjøre porselenshanken i Alberts knudrete pinsettgrep»
Planen på Skaperverket var nettopp å lage noe med hank. Ambisjonene var store (kanskje i Vreng-redaksjonen først og fremst). Et askebeger med hank kanskje? Men som Vreng og Holvik skulle erfare, er keramikk litt som å skrive romaner. Det tar tid. Leira skal deles og knas, rulles og dras, og tørke, glaseres og tørke før den går inn i ovnen. Vi fikk med andre ord ikke tid til å lage mer enn et par hanker (og knapt nok det). Det vi derimot fikk, var en mulighet til å undersøke håndverk på tvers av kunsten. Romaner på den ene siden, og kopper (med og uten hank) på den andre. De har én ting til felles. De lages begge to av hender og fingre.
ET MANGFOLD AV VARIERENDE FORM OG KVALITET
Det er keramiker Laila Stigen som har satt av tid til å instruere Vreng og Holvik i håndverket denne litt sure og grå ettermiddagen. Holvik har pådratt seg en forkjølelse, men er ved godt mot. I verkstedet er det dessuten lunt. Noen ville kanskje sagt koselig. En radio spiller lavt i hjørnet, og keramikklærling Oda Rostadmoen sitter ved en dreiebenk til venstre for inngangen, med vinduet bak seg, hvor bussene i Storgata passerer jevnt og trutt. På gulvet ved siden av henne, ligger en hund og hviler. Det kommer et lite bjeff. Foran oss på den blottlagte mur- og tømmerveggen henger et bilde av 80-talls kjekkas Patrick Swayze fra filmen Ghost (1990). Han dreier i baris mens han holder rundt Demi Moore. Det er muligens ironisk, og definitivt ikonisk.
– Jeg er nok litt blind for hanker. Da dere inviterte meg med på intervju, tok jeg en kikk i skapet på koppehankene. Og jøss, det var stor variasjon, sier Holvik.
Stigen viser oss til et arbeidsbord til høyre i lokalet. Hun rekker oss hvert vårt forkle, og setter frem et utvalg kopper med hanker av varierende kvalitet og i ulike former.
– Dette er mange måter å lage hank på, sier Stigen.
Hun forklarer at noen av hankene er trukket, andre er mislykkede forsøk eller eksperimenter. Et mindre utvalg er kjevlet ut i remser med gravert mønster, mens et enda mindre utvalg er maskinelt støpte hanker.
Dette er hankens muligheter. Men det er mer. Stigen forteller at når vi er ferdige i verkstedet skal vi få se en ekte «hankeskulptur» i salgslokalet.
– Hvordan ser man forskjell på en hank som er trukket eller maskinelt laga?
– Jeg ser det. Jeg kjenner det, sier Stigen.
Den keramiske intuisjonen kommer med erfaring.
– Hva kjennetegner en god hank?
– Det handler om balanse. Estetisk handler det om at hanken passer til koppen. En god hank er med på å løfte koppen. Det skal gjerne se ut som hanken er født på koppen. Så er det en smakssak om man vil ha én eller to fingre i. Det er både taktil og praktisk. Det blir fort varmt i en kopp, svarer keramikeren.
Funksjonen til en hank er på den måten å skape avstand. Stigen tar en kopp fra bordet, og viser frem hanken.
– Her ser man at hanken er satt på, og ikke helt ferdig. Jeg synes den er for rund og hard.
En god hank er altså mer enn en ettertanke. Holvik finner fram ruglet kopp.
– På ungarsk er ordet for hank «Fül». Det samme ordet som for øre. Og når man tenker på det, kan man se koppene som små vesener, sier Holvik.
For slik er det noen ganger. Språk leder oppmerksomheten over på noe vi vanligvis ikke legger merke til. Ganske riktig, på bordet står et utvalg små vesen med ører. Kopper. Stigen retter seg til Vreng-redaksjonen.
– Hvorfor er det hank som er tema egentlig?
Vi blir svar skyldig. Hank er et snevert tema, famler vi fram. Tidsskrifter har jo ofte litt vage tema, så vi hadde lyst til å være så konkrete som mulig og se hva man kan få ut av noe smalt, forklarer vi. Stigen og Holvik nikker bekreftende om ikke med et lite snev av tvil.
Når vi snakker om hvilke typer hanker vi foretrekker, kommer det samtidig frem at Stigen egentlig foretrekker kopper uten hank. Javel?
– Jeg liker å komme helt inn på koppen og kjenne teksturen, sier Stigen.
Holvik er derimot skeptisk til kopper uten hank, men bruker ikke alltid hanken til å holde koppen med.
– Det er alltid litt kaldt i Tromsø, så jeg pleier å varme hendene på koppen. Her på bordet, liker jeg denne best, sier Holvik og tar en av de litt skranglete koppene, en blå og ruglete en med mønster langs hankeryggen.
KNA FRAM ET VERK
Stigen finner frem to formidable sekker med tysk leire. De settes på bordet. Leira ser egentlig veldig ordinær ut, men er av høy kvalitet. Det er grå leire, ikke ulik den man ofte ser i lengre ned i jorda hvor gravemaskiner holder på.
Ifølge Stigen finnes leire over nesten hele verden. Hun bretter ned plasten, finner en ståltråd med en pinne tvinnet inn i hver ende. Stigen bruker den til å skjære av tre emner som vi får kna. Tråden glir gjennom leira som om den var kaldt smør. I snittflaten ser man linjer av tekstur. Et hint av blått? Grønt? Turkis? Det er vanskelig å si.
– Den er mykere enn jeg hadde sett for meg, sier Holvik.
Hun har fått et emne og knar forsiktig i leira.
– Tenker du på skriving som et håndverk?
– Ikke så veldig mye i utgangspunktet. Skjønnlitteratur er skrivekunst. Men skal man sette sammen en roman blir det til slutt en del håndverk. Men det begynner ikke som håndverk for meg, sier Holvik.
– Hvis skrivinga ikke begynner med håndverk, hva igangsetter?
– Når man er mellom skriveprosjekter bruker man alt som kan igangsette noe. På et tidspunkt har man nok stoff. Det flesker på seg, og blir til noe, svarer hun og plukker litt leire av klumpen sin.
Å kna leire er tungt arbeid. Stigen instruerer oss, forteller at man egentlig ikke skal bruke hendene til å elte. Man skal bruke hele kroppsvekta.
– Vi skal ha luft ut fra leira. Vi bretter aldri. Vi dytter og bøyer. Når man elter skal man dytte ned, løfte litt. Løft og dytt. Løft og dytt. Da begynner partiklene i leira og bevege seg, sier Stigen.
Det ligner litt på å elte brød. Bevegelsene er myke, repeterende. Leira skal eltes mellom 37 og 100 ganger, forteller Stigen. Tallet er nesten for presist til å være tilfeldig.
– Jeg kunne kanskje hatt litt mindre leire, ymter Holvik frempå.
– Men det er lettere å elte mer, svarer Stigen.
I andre ende av lokalet stikker en nysgjerrig snute ut fra hundeburet.
«HANKEMELKING»,
KAN MAN SI DET?
Leira blir omsider sånn høvelig ferdigknadd, og vi kan melke hank. Vreng er usikker på om det er et fagbegrep, men tør ikke spørre. Stigen setter frem tre boller med vann.
– Man skal ha vann på hendene når man trekker hank. Så gjelder det å bevege i en jevn bevegelse og å ikke klype, sier Stigen.
Fingrene går jevnt og trutt ned i vannbollen og opp på emnet som er formet som en litt plump gulrot. Den skal bli lengre. Den er glatt, grå og vannet renner ned langs sidene.
Holvik finner en sprekk i emnet sin. Den må glattes ut, ellers blir det trøbbel. Det sildrer i de tre bollene. Bevegelsen vil vekke assosiasjoner for noen. Stigen arrangerer jevnlig kurs, og har hørt de fleste vitser. Heller ikke i dag går det ubemerket. Hun kommer oss i forkjøpet.
– Her sier vi ikke «sa brura». Vi sier «sånn som i morges,» sier Stigen.
– Uansett, når man skal dra en hank handler det om å dra jevnt, fortsetter Stigen.
Hun beveger hånda hele tida opp og ned med gjevt tak på leira. Trykket må bli strammere lengre ned. Litt og litt mer, så enden av emnet får en tykkelse passende for en hank.
– Så klipper man av etter hvert om man begynner å bli ferdig, sier Stigen som med en nesten magisk bevegelse klyper av tilsynelatende perfekte hanker med tommel og pekefinger.
De settes på bordet, og Vreng og Holvik stirrer på Stigen som om hun var en magiker med leire. Manøveren krever enorm presisjon og fingerfølelse.
– Trikset med keramikk er å se for seg hvordan det blir i neste steg. Dette er ikke kjempelett å lære seg, sier Stigen.
Når hankene er knepet løs fra deigen, skal de settes til tørking i den formen de skal ende opp. Vreng og Holvik setter fra seg hankene sine, eller forsøkene, snarere. Vreng ser på Holvik.
– Har du noen litterære prosjekter det ikke ble noe av?
– Som ikke enda er blitt noe av, hvert fall, sier Holvik.
I Reiret (arbeidstittel) er forsøk et viktig element når hovedpersonen Gry prøver å skrive et romanmanus. Grys forsøk settes side om side med partier fra Grys «virkelige» liv i romanen.
– Er det gøy å forsøke?
– Det er gøyest i starten når alt er helt fritt. Men det er mye det ikke blir noe av, sier Holvik.
– Når vet du at et forsøk ikke lengre er et forsøk?
– Det kan være at stoffet er vagt, men man merker at man skriver frem et tema som gir vann på møllen. Da baller det på seg. I Reiret kom for eksempel ikke satanismesporet før jeg var to-tredjedeler ferdig, sier Holvik.
Vi skal komme tilbake til satanisme senere.
Holvik ser over på ett av Vrengs to redaksjonsmedlemmer som klyper av sin andre «hank».
– Har du laga to nå?
– Det vil jeg ikke påstå at jeg har, sier han.
Heller ikke han har laget noen god hank. Stigen har rett. Det er ikke enkelt å lage hank. Heldigvis finnes det et triks.
– Juksehank er når deigen kuttes opp eller lages ved bruk av et verktøy, sier hun.
Holvik kryper til korset. Nok hankemelking nå. Hun får skjære hank. Stigen viser hvordan leira kjevles ut mellom to trepinner (som skal gi passelig tykkelse). Holvik ruller ut og skjærer hank. Den blir litt flat. Hun snurrer den til en slags snurrehank, som selv ikke Stigen har sett før. En ny teknikk?
Holvik risser inn initialene sine med en kniv, «I.H.» Ikke helt som planlagt, men en hank er en hank er en hank, tross alt.
INTERMEZZO VED DREIEBENKEN
Mens keramikkmester Stigen rydder opp griset etter Vreng og Holvik, stiller vi oss ved arbeidsbordet for å snakke litt mer om forfatterskapet hennes. Vi tar av oss forkle.
– Hva er egentlig poenget med å skrive?
– Det er kanskje noe vi alle spør oss om. Jeg synes det er en måte å tenke og å utforske på. Det lar meg høre hvordan jeg formulerer meg. Jeg er ikke i utgangspunktet så analytisk og trenger å sortere. Skjønnlitteratur er en måte å gjøre det på, å tenke frem scenarioer og å sette ting opp mot hverandre uten at det blir fri fantasi, sier Holvik.
– Er du en tenker?
– Ikke egentlig. Jeg liker å la humla suse. Mange ting i livet lar jeg bare passere uten å tenke for mye på det. Men alle burde kanskje tenke litt mer på verden rundt seg. Alle har et ansvar for å tenke, sier Holvik.
I 2006 gikk Holvik på Forfatterstudiet i Tromsø. Som forfatterstudent blir man drillet i kritisk lesning og tilbakemelding.
– Man får kanskje et litt rart forhold til kritikk. Man forventer det hele tiden med så mange lesninger. Man må bare lære seg å sortere det man skal lytte til, sier Holvik.
– Hva er en god tilbakemelding?
– Det er noe med hva man selv vil med teksten sin. Ikke alle lesere evner å se prosjektet, og vil at det skal være noe annet, og drar det i en annen retning. På forfatterstudiet lærer man å føle seg frem.
Etter bidraget hennes i forfatterstudiets antologi i 2008, tok Samlaget kontakt med Holvik. Hun ble oppfordret til å sende inn manus etter hvert som hun skrev mer.
– Jeg skriver på nynorsk og den gangen hadde Samlaget manusseminarer. Forfatterspirer kunne sende inn 25 sider med uferdig tekst og ble invitert til Oslo hvor vi fikk respons fra etablerte forfattere, sier Holvik.
Det endte med at hun debuterte på Samlaget med romanen Lykkefeltet i 2010, med David Aasen som redaktør.
– Er redaktører forfatterens hank?
– Kanskje et slags feste. Når man sitter alene og skriver får man ikke tilbakemeldinger. Redaktøren blir en viktig person i forfatterens profesjonelle liv. For mange, er det den eneste man har å gjøre med mens man skriver ferdig, sier Holvik.
– Jeg er heldig som også har en skrivegruppe der vi holder hverandre i ørene, legger hun til.
– Hva er det som driver deg til å skrive? Hva blir du gira av?
– Det er noe med å være inne i et univers du selv har skapt og har friheten til å gjøre det du vil med det. Jeg er innadvendt, og synes det er godt å være i min egen tekst, sier Holvik.
– Hva er mest tilfredsstillende med å skrive?
– Siste setning, sier Holvik.
Stigen har vaska ferdig, og satt seg ved dreiebenken.
– Det må være litt trist, skyter Stigen inn.
Vi er enige om at leire byr på mange inntrykk mens vi skyller restene bort fra hendene i vasken. Stigen er klar for å ta oss med til keramikkovnen og en mye omtalt hankeskulptur i salgslokalet, som redaksjonen er spesielt nysgjerrige på.
EN OVN SOM BRENNER MED OVERTRO
Vi går ut fra verkstedet, og over til salgslokalet som ligger vegg i vegg. Det lukter av brent tre inne i butikken. Bål og BBQ-fest. Det viser seg at noen planker har falt ned i ovnen. Et uhell.
Stigen tar ut noen emner mellom aska i ovnen. Nederst, en liten keramikkfigur. Stigen kaller det en «ovnegud», og på en hvit hylle like ved ovnen står det kanskje ti lignende figurer med utseende som varierer fra en babybjørn og Loch Ness-monsteret, til en naken dame og Supermann. En av dem er 25 år gammel.
– Alle keramikere er litt overtroisk. Jeg setter alltid noen i ovnen når jeg brenner. De skal våke over at brenningen går bra, sier Stigen.
Tankene går umiddelbart til filmfotoet i verkstedet, av Patrick Swayze som spiller et spøkelse. Henger det sammen? Det viser seg uansett at keramikken i ovnen ikke er knust. Kanskje takket være overgudene?
Det er kanskje lett å bli overtroisk som keramiker. I ovnen gjennomgår leira en irreversibel forvandling. Lærtørr plasseres leira i ovnen som sakte varmes opp for å drive ut restfuktigheten. Ved rundt 600 grader når leira et vendepunkt. Mineralene frigjør det krystallbundne vannet de har i seg, og leira lar seg ikke lengre løse opp i vann. Når varmen stiger mot 1000 grader, brennes organiske urenheter som karbon og svovel bort. Samtidig begynner den finkorna sanda i leira å smelte. Den danner en mikroskopisk flytende glassmasse som suges inn i alle porerommene og binder mineralpartiklene permanent sammen til en hard og stabil struktur.
Det er nesten alkymi.
Holvik selv er ikke overtroisk. Hun tror ikke på Gud, spøkelser, og heller ikke på Satan for den saks skyld, selv om hun har skrevet inngående om satanisme i Reiret (Arbeidstittel) hvor hovedpersonen Gry finner en fasinasjon for satanisme og den kontroversielle figuren Anton LaVey.
– Hva er forlokkende med satanisme, tror du?
– Jeg synes ikke selv det er så forlokkende. Men det er spennende som en aggressiv kontrast til kristendommen. Kanskje mer enn ateisme. Jeg tror satanisme kan være forlokkende for dem som har negative erfaringer fra kristendom, sier Holvik, og legger til:
– Satanister ser Satan som et symbol på den ultimate opprører. Gud blir tyrannen, da er Satan en frigjøringshelt.
Vreng henger seg opp i dette med frigjøring. I Holviks bøker finner vi karakterer som på ulike vis blir nødt til å balansere ansvar med frihet og sosial kontroll. I Lykkefeltet møter vi Stine som bor hjemme i Bergen for å passe på søstera Gry. Den samme karakteren Gry dukker også opp som hovedkarakter i Reiret (Arbeidstittel) og blir interessert i satanisme i et ellers kristent miljø. I Ho er fri ser frigjøringen ut til å skje noe ufrivillig, når familien flytter bort fra hovedkarakteren Andrea, til Tromsø.
– Er disse karakterene på en måte speilinger av hverandre?
– Jeg har ikke tenkt det, men det er sikkert en gyldig lesning. Samfunnet i Ho er fri er et samfunn med tradisjonelle kjønnsroller, og familien står sterkt. De er avhengig av to inntekter for å brødfø familien. Familier holder sammen fordi de ikke kan dra fra hverandre. Også her i Norge er det dyrtid, og folk med vanlige jobber vil ha problemer med å gå fra hverandre. Jeg leste en sak på NRK om at renteøkning hindrer samlivsbrudd. Hvor bra er det?
– Du skriver mye rundt familie og friksjoner i den. Hva brenner i familiedynamikker?
– I alle familierelasjoner er det en form for friksjon. Det er alltid interessant å skrive om. Tematikken vokser seg eksistensiell i familien, men jeg prøver å skrive fra et nedpå perspektiv, fra et konkret sted og med konkrete personer som har forutsetninger som er gitte, sier Holvik.
EN HANKEMONSTRØSITET
Tilbake ved keramikkovnen, vises vi hankeskulpturen som Vreng-redaksjonen har hatt store forventninger til. Den er laget av lærlingen Oda Rostadmo.
Det kan beskrives som en slags mutert vase med et tosifret antall hanker i alle retninger, i alle tenkelige fasonger. En hankemonstrøsitet, borrblå av koboltoksid.
– Hva var mest utfordrende med å lage denne, spør Holvik.
– Å holde den, svarer Rostadmo.
Vasen går på rundtgang.
– Altså mens du lager den?
– Hankene er skjøre. Når du skal håndtere den og sette dem på, er det ikke uten videre å holde tak i vasen. Du kan ikke holde i en hank før den er brent, sier Rostadmo.
Holvik studerer vasen. Hvor skal man holde når man kan holde over alt? Hun finner en favoritt. Et lite øre på vasevesenet med de mange hanker.
– Denne var utrolig søt. Det er en sånn hank jeg skulle laga, sier Holvik.
– Det var den siste hanken jeg laga. Jeg ble lei, sier Rostadmo og ler.
Rostadmo forklarer at vasen er et lærestykke med hank som oppgave.
– Målet var at alle skulle være litt forskjellige. Når man skal lage egne kopper kan man bruke den som en referanse, sier hun.
En keramikktime går fort, og Stigen må videre, tilbake til dreiebenken. Rostadmo er ferdig på jobb. Vi takker for laget, og blir enige om at vi skal få plukke opp hankene vi har laget når de er ferdig brent.
EN BENK PÅ STRANDTORGET
Vreng og Holvik går ut i butikken for å se på hankene, eller koppene som henger på, som utstilt for salg.
Vi fortsetter ut og finner en kafé, men ender opp på en benk på Strandtorget med ta-med-kaffe.
– Kunne du prøvd deg på keramikk igjen?
– Jeg kunne kanskje tenke meg å dreie. Men jeg tror ikke jeg har tid til en ny hobby, sier Holvik.
Mellom jobben som bibliotekar på Tromsø bibliotek, og oversettelser skriver Holvik for tiden med et nytt prosjekt. Hun vil ikke si så mye om det, men forteller at hun er i gang med research. Et mulig sakprosa-prosjekt?
– Hva leser du om dagen?
– Det varierer. Det blir mye sakprosa. Spesielt i det siste. Da jeg jobbet med Reiret leste jeg mye om satanisme. Det var et ekstremt stort tema og jeg fikk ikke pløyd meg gjennom alt. Jeg har alltid mange bøker på nattbordet, sier Holvik.
– Så har jeg oversatt Patti Smith. Da måtte jeg gå igjennom litteraturlisten hennes.
Helt nylig kom Holviks norske oversettelse av Patti Smiths Brød frå englane (2025) ut på Samlaget. Holvik vil ikke kalle seg en musikknerd. Hun er glad i musikk, men prøver å begrense referansene når hun skriver skjønnlitteratur.
– Jeg blir litt sprø når jeg leser samtidslitteratur med mye musikk i. Man må liksom søke musikken opp. Mange bruker nok musikk til å styre stemningen, men det er noe teksten sjøl må legge til rette for og skape, forteller hun.
– Hvorfor ville du oversette Patti Smith?
– Jeg ble spurt av Samlaget fordi Brit Bildøen ikke kunne. Fikk lese de første 60 sidene og syntes at det var en nydelig barndomsskildring.
Et tilbakevendende tema ikke bare i litteraturen til Holvik, men i livet hennes, er Ungarn. Holvik har bodd og studert i Ungarn. Hun er i tillegg gift med en ungarsk mann.
– Jeg skrev hovedoppgave om Peter Nádas. Mens jeg bodde i Ungarn oppdaget jeg Ádám Bordor, en novelleforfatter fra Transilvania. Med sin korthogde stil skiller han seg veldig fra de lange setningene til Nádas og Krasznahorkai. Både stilen og miljøskildringene inspirerte meg. Han er knapp og hoggende, sier Holvik.
Hun tar en sluk av kaffen uten noe knudrete pinsettgrep. Fingrene er helt innpå pappkoppen som er helt uten hank.