Poeten sover om dagen
Joseph Wright, A moonlit landscape (1793)
Vi vet at forfattere jobber ulikt, at det å tilnærme seg tekstarbeid foregår på myriader av måter. Allikevel finnes det forfatterklisjeer som det er vanskelig å løsrive seg fra. Et bilde av at noen forfattere jobber i den dionysiske ånd, at de sitter oppe i de sene nattetimer, gjerne i en slumrende rødvinsrus og skriver for stjernene. At andre skriver i Apollons lys, står opp ved morgengryen; klare og iskalde i hodet setter de seg i den ergonomiske kontorstolen med dagens første kaffekopp og setter de første tegnene på siden. Og til tross for bedre viten: Når vi ser for oss den berusede, døgnville forfatteren, er det fort gjort å tenke seg poeten i dette bildet. Og når vi ser for oss den protestantiske morgenfuglen, er det ikke det store romanmanuset vi ser for oss på PC-skjermen?
Vreng har testet ut hypotesen om at poeter skriver om natta, prosaister om dagen. Vi har invitert et utvalg forfattere til å svare på spørsmålet om når de skriver, og hvorfor. Skal myten bekreftes eller knuses? Den første vi vender oss til er den dagsaktuelle poeten Morten Wintervold som i høst har gitt ut sin sjette diktsamling, Heia heia knokkelen.
Morten Wintervold
Jeg er våken når andre sover. Lysene i resten av boligfeltet er slukket, men bak mine gardiner er det full fres i arbeidslampa. Det er praktiske grunner til at det har blitt sånn. Ingen mailer pipler inn, nettavisene oppdateres ikke. Færre avsporinger. Ungene sover. Jeg åpner word-dokumentet 23:39. Nå er det meg og disse verselinjene. Vi slår følge gjennom natta. Jeg blir sittende til jeg blir trøtt, 03:21. Noen ganger 04:50. Om jeg tror det hadde vært på en annen måte dersom jeg skrev romaner og ikke poesi? Nei. Det er biologiske grunner til at det har blitt sånn. Jeg kvikner til når andre lengter etter puta. Jeg blir våken og oppmerksom, i likhet med den langhåra katta vi overtok fra dyrebeskyttelsen. Han sitter i vinduskarmen når jeg knoter med verselinjene, 00:17. Hele dagen har han sløva, krumma seg i saueskinnet i godstolen, men nå... nå sitter han i vinduskarmen og strammer musklene. Han følger med på småfuglene der ute, lytter, registrerer hvert minste pip.
*
Mortens svar gir oss altså noe av en avkreftende bekreftelse. Arbeidsmetoden ligger farlig nært klisjeen vi skisserte innledningsvis, men begrunnes med biologi og pragmatisme. Vi aner allikevel at vi er inne på noe her, at det ligger noe i det poetiske lynnet som søker seg mot natta. Vi har blod på tann og vender oss sørover, til poetkollega Eirik Røkkum også han aktuell med ny utgivelse i høst med det episke langdiktet Gjallarhorn:
Eirik Røkkum
Dette lukter jo av en idé Tomas Espedal må ha tatt fra Marguerite Duras. Den "ordentlige" forfatteren (*den poetisk kalibrerte) skriver bare om natta, når resten av verden, de sømmelige og konforme, sover sin samvittighetsfulle, søte søvn. Å være oppe om natta er friheten til dem som står utenfor, steppeulvens frihet, og en frihet som nettopp fordi den er dyrekjøpt kan være helt nødvendig for å skrive slik det må skrives, en omveltning av verdiene. Men langt mer nødvendig for meg har det vært å smigre den flittigheten jeg er født med, jobbe på fra åtte til tre hver hverdag og kanskje også oftere, og belønne meg selv med god kaffe og wienerbrød når det behøves, også dét en omveltning (av romantiske myter om skriving). Til syvende og sist er det viktigste å faktisk skrive bøker, ikke å romantisere det at man sitter mutters alene om natta og drikker bort de få pengene man har, med mindre man er en bortskjemt idiotbohem som lever på sine foreldre, selvsagt.
*
Klar tale fra en Wienerbrødsspisende Røkkum. Hva med prosaistene? Finner vi bekreftelse der? Vi vender oss til Christine Nitter som debuterte i 2022 med romanen Våkenetter.
Christine Nitter
Jeg skriver om dagen, men aller helst helt tidlig, i forlengelsen av natten. Jeg står ikke opp for å skrive. Jeg setter meg til rette i sengen, i et mørkt soverom med lystette gardiner, ennå i den drømmeaktige tilstanden. Ingen mat, helst ingen samtaler, og minst mulig sanseinntrykk, slik at nattens bilder kan fortsette å virke. Av og til trekker jeg den ene gardinen litt til side, slik at litt lys kan falle inn i rommet. Men utsikten må være begrenset. Ser jeg for mye av hagen eller skogen, blir jeg dratt ut dit. Om vinteren har jeg ulljakke og varmeflaske, om sommeren et tynt ullsjal. Etter et par timer lager jeg kaffe og spiser litt og fortsetter et par timer til, men er stort sett ferdig til i tolv- ett- tida. Jeg skriver altså ikke om natten, men i overgangen mellom natt og dag. I travle perioder med mye redigering og omskriving har jeg gjerne flere økter utover dagen, men da i dagslys og gjerne ved et skrivebord.
*
Et slags dagsarbeid informert om natten der, altså. Kanskje kan det minne om den tilstanden poet Synnøve Persen, billedkunstner og forfatter av 12 diktsamlinger beskriver i sitt svar:
Synnøve Persen
Jeg har sjelden eksakt plan når jeg begynner med poetiske tekster. De befinner seg som regel i en flytende sfære hvor jeg skal få tak i ordene. Og ofte kommer de om natten. Ordene. Kanskje fordi det er rom for de da, den bevisste kontrollen sover. Poesi er ord framfor setninger.
*
Poesien kommer altså om natta, men vi er ikke sikre om det betyr at den skrives om natta. Hm. Persen gir oss for øvrig et lengre svar knyttet til sin poetiske praksis som kan leses på nettsiden. Det kan leses her. I mellomtiden vender vi oss til Elin Anna Labba, som debuterte som romanforfatter i fjor med romanen Dra ikke til havet.
Elin Anna Labba
Jag skriver tidigt innan alla vaknar, riktigt bra dagar redan kl. 5.00. Jag började med det när vi bodde väldigt litet om somrarna, jag smög upp och kokade inte ens kaffe då jag var rädd att det skulle väcka någon som eventuellt kunde störa mig. Sen kom jag på att det var underbart. På kvällen har alla tankar och ord falnat bort. Det enda vettiga jag kan göra då är att sy.
*
Er kl. 5 natt eller dag? De fleste sover, det har utvilsomt et islett av det poetisk antisosiale ved seg. Kan vi ikke allikevel tillate oss å kalle dette en seier for det protestantiske prosaistlynnet? Vi aner håp for hypotesen! Og legger vår lit til at Lars Olai Lillehagen, som debuterte med den nokturnt titulerte diktsamlingen På klare netter ser vi opp, skal gi oss videre bekreftelse.
Lars Olai Lillehagen
«Det finns fyra slags mörker och vargen», skriver den finsk-svenske poeten Tua Forsström.
Fordi det finner fire slags mørke; Natt, astronomisk tussmørke, nautisk tussmørke og til slutt, før dagen brenner hull, borgerlig tussmørke.
Jeg skriver utelukkende i tussmørket.
Kun mellom 6 og 18 grader under horisonten kan solen oppholde seg, noe som gjør det vanskelig å skrive i Tromsø om sommeren, hvor himmelen ikke engang oppfører seg borgerlig.
Den hånlige gasskjempen, den spottende størkneren, sprengeren, blodkokeren, fordamperen; Sól.
Og vinteren, isødet, natten – det tomme hylsteret. En overskyet sort himmel, et lystett vakuum av sørpe og grus.
Så demrer det.
*
Dette må være det mest strengt anlagte regimet vi har hørt om til nå. Og om Lars ikke fullt ut bekrefter ideene våre om den døgnville poeten, er det vel utvilsomt en mytologisering av det poetiske lynnet vi finner her.
Vi synes i all beskjedenhet at vi er kommet langt i å bekrefte visse fordommer, og det er med en kjekk mine at vi spør romanforfatter Håvard J. Nilsen, i år aktuell med romanen Heddas nyere historie, om hans skrivevaner:
Håvard J. Nilsen
Jeg skriver som regel om kvelden og om natta. Det er liksom noe som skjer med verden da, og med meg; alt åpner seg opp, jeg ser klarere, ser lenger. De beste arbeidstimene mine ligger mellom ni om kvelden og fem om morran. Kanskje er det poeten i meg som gjør at det er slik, kanskje er det romantikeren, jeg vet ikke, men jeg vet at det fungerer, vet at jeg ikke noe annet sted finner akkurat den særegne lykken som jeg finner i de nettene da alt (mitt) står på spill.
*
Hva faen er dette for noe? En romanforfatter som skriver i de mest poetiske timene, de mellom 21:00 og 05:00? Hvis vi skal kunne slå i bordet med noen som helst slags konklusjon, blir vi nødt til å se til noen som er villige til å oppfylle klassiske idealer. Vi vender oss til Fredrik Parelius, som debuterte i vår med diktsamlingen Salt / Land, og som satte fyr på kultursidene da han tok til orde for den besvergende lyrikken.
Fredrik Parelius
Flere har spurt meg i det siste om hvilke skrivevaner jeg har. Og det har vært nyttig å tenke igjennom, fordi jeg har blitt oppmerksom på at ulike typer dikt blir til på ulike tider av døgnet. Noen ganger har det åpenbart samlet seg opp et trykk eller overskudd i løpet av natta, og et nesten ferdig dikt kan falle inn i hodet på bussen om morgenen. Da gjelder det å følge tanken og skrive den ned fort, før diktet glipper. I disse tilfellene vil jeg kanskje redigere diktet en smule i løpet av formiddagen, men stort sett er ideen ferdig. Det hender også at jeg kan våkne om natta med slike ideer som må rables ned på mobilen, men så sovner jeg igjen. Og da er det ofte vanskeligere å følge opp tanken neste dag. En eneste gang har jeg stått opp midt på natta og jobbet ut en slik drømt ide til et ferdig dikt, det var en sonette. En merkelig opplevelse, for det er slikt du leser om ("Kubla Khan" osv), men ikke tror helt på at skjer i virkeligheten. Lurer på om jeg får oppleve det igjen.
En helt annen type dikt er de jeg må vente på. Da har jeg gjerne samlet opp noen elementer, påfunn eller leseerfaringer, som jeg mener kan fungere sammen i et dikt. Plutselig en dag kommer jeg over den manglende brikken, katalysatoren, som forener det hele. Og da kan jeg utover kvelden og natta for å få diktet til å leve opp til min forestilling om hva det skal være. Dette arbeidet kan pågå over mange dager, for da er ideen og bitene på plass, de må bare finne sin form. Det er et mer møysommelig arbeid, men det er også veldig tilfredstillende å dra en slik diktidé i land.
*
Salt / Land. Både / óg. Dette vannet begynner å bli grumsete, og det ser ikke ut til at vi blir noe klokere uten en kvantitativ studie.