Utdrag fra Ultima Thule
Tekst av Andreas Tharaldsen
Foto: Sigurd Stranda
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026
Teksten er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver fremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interessorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av teksten som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av teksten i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
XIV / Okta
Steinar Magnussen og sprengbasen Birger er viktige tidsvitner over utviklinga i Jarfjord. De var her lenge før jeg selv ble funnet på Treriksrøysa. Da hadde utviklinga alle rede skutt fart inn i den senkapitalistiske tidsepoken, og det er bare fordi jeg dag etter dag satt på Rallar’n Pub, at jeg nå har klart å danne meg et bilde av hva som skjedde. Noen ganger overgår virkeligheten fiksjonen, i hvert fall når sprengbasen Birger fortalte historier på Rallar’n Pub. Og i denne historien hadde også Steinar Magnussen en viktig rolle:
Bang! sier det og støv og stein spruter opp fra dagbruddet der sprengbasen Birger står i blå kjeledress sort av støv. Han ser seg rundt, ser ned på utløseren igjen og utover i dagbruddet, ser verken direktører eller streikebrytere i området, bare en flokk ryper som flakser opp mot mak- rellskyene, rister på hodet og roper «Varsku hær!» før han lener seg over utløseren.
Pang! sier det. Og sprengbasen Birger kvepper ordentlig til denne gangen, må se ned på sine egne hender, og det er riktig det han ser, for de grove fingrene, som det bare er syv igjen av – like mange som det var da han sto opp samme morgen – har ennå ikke skjøvet ned utløseren.
«Varsku hær! Birger ned på knæ!» gjaller det i dagbruddet, og hadde sprengbasen Birger hatt to fingre til skulle han kløpet seg i armen, for dette begynner å bli merkelig, så merkelig som det bare er når han har lagt seg og er i drømmeverdenen.
Pang! sier det igjen. Og sprengbasen Birger har akkurat rukket å kaste seg ned på knær, da det hagler over hodet på ham, og ei rype dumper rett foran nesa på sprengbasen. Så snur han seg og ser opp på Steinar Magnussen i selskinnslue. Han gliser der han står og lener seg mot den rykende hagla.
«E’ det du, Steinar?»
«Æ vil da mene det.»
«Ka’ gjør du hær?»
Men det er mer til historien – det er ikke hva som skjedde i dagbruddet som er viktig. Sprengbasen Birger må ta en stor slurk av ølen, fukte ganen, gå klar unna tørrprat og komme til poenget i historien. Det er nemlig det som skjedde etterpå, etter at sprengbasen Birger og Steinar Magnussen forlot dagbruddet, med en feit, nyskutt rype godt skjult på innerlommen til Steinar Magnussen, hagla knekt i baksetet, og de ble hengende etter en tyskregistrert bobil, noe som gjorde at sprengbasen i passasjersetet lot kjeften smelle, fyrte løs det ene ukvemsordet etter det andre, der gammelt grums fra krigen ikke fikk ligge urørt, men ble virvlet opp igjen og igjen, til Steinar Magnussen fikk nok og skrudde på bilradioen, som er interessant. Og det er kongen som er på radioen. Kongen har akkurat rukket å synge det siste verset, før den langt mindre melodiøse stemmen i Norsk Rikskringkasting forteller at kongen er død. Det er oppe og avgjort, Elvis har blitt erklært død, 16. august 1977, i Memphis, Tennessee. Og først får sprengbasen Birger noe på øyet, for tårene renner, lager kanaler nedover i det sotete ansiktet. Og han bekrefter at «jo, æ fikk en knott i øyan», og Steinar Magnussen sier at han skal se å få vaske over karosseriet senere på kvelden, for nå har han også fått en knott i øyet, og så mye knott som det må være ute nå, ser nok bilen ikke ut.
De parkerer den gråbeige Volvo Amazonen, modellen fra 1962, i Jarfjord-fjæra, og det ser ut til at Steinar Magnussen har klart å styre unna knotten på veien, for karosseriet skinner like blankt som fjorden idet sola trenger gjennom makrellskyene. De ror ut på fjorden i en jolle som er Sølvi sin, og dorger etter fisk, og om noen av dem har hail eller ikke, er ikke noe man snakker om, selv om det ofte er snakk om slikt når drengen til Sølvi er ute og dorger med jolla til hennes. Men dette glatter sprengbasen Birger over der han forteller på Rallar’n Pub. Når han forteller, er det som om jeg selv sitter i jolla til Sølvi, sammen med Steinar Magnussen og sprengbasen Birger ute i Jarfjorden.
«Vi ska’kke vær redd for å få ufisk på kroken», sier sprengbasen Birger og ser opp på makrellskyene.
«I dag blir det mye makrell på dem som fiske i luftballong», slår Steinar Magnussen fast. Og akkurat da kjenner han at han har noe på kroken. «Nu har æ nåkka på kroken!» gauler han utover fjorden.
«Ja, men så få den om bord, da», sier sprengbasen Birger, som kjenner at fiskelykken får klumpen han har hatt i halsen siden bilturen til å krympe. Verken Steinar Magnussen eller sprengbasen Birger er lettskremte, har sett litt av hvert, og mye av mangt. Men begge skriker da de ser hva som nærmer seg vannoverflaten.
«Ka e’ det for nåkka?»
«Æ ane ikke»
«Å for nån kraftige klør den har!»
«Å for en krone den har på haue»
En vare i kapitalismen fornemmes som «lysinntrykket fra en ting på synsnerven, ikke som et subjektivt irritament på synsnerven selv, men som en objektiv gjenstand utenfor øyet», skriver Karl Marx. Ute på Jarfjorden kunne Steinar Magnussen og sprengbasen Birger helt klart se, med eller uten knott i øynene, det de hadde fått på kroken. Det harde, taggete skallet og de kraftige klørne – de kunne se at dette vesenet ville overleve det meste. Men det var ennå noen år frem i tid før den skulle bli en vare, før den også skulle bli klebet med fetisjdyrkelse og derav bli uadskillelig fra kapitalismen.
Den første kongekrabben ble fanget i Ultima Thule i 1977. Nærmere bestemt en makrellskyet ettermiddag 16. august i Jarfjord av Steinar Magnussen og sprengbasen Birger. Dette er i hvert fall slik jeg har blitt gjenfortalt det på Rallar’n Pub, og skjenkeløyveinnehaver Eva skvatt bak tappetårnet hver gang det smalt – sa pang eller bang – i historien. Ingen visste den gangen hva som i årene før hadde foregått på den andre siden av grensa. Etter. at sovjetiske forskere hadde eksperimentert med å sette ut stillehavskrabben, også kjent som kamtsjatkakrabbe, i Murmansk-fjorden, tok det ikke lang tid før kongekrabben koloniserte hele Varangerfjorden. Ved millenniumskiftet var det anslagsvis fire millioner kongekrabber i den norske økonomiske sonen. En mer effektiv kolonisering av havbunnen har aldri blitt sett før. De første fiskerne som fikk kongekrabbe i garnet, så på den som et skadedyr.
Etter at Steinar Magnussen og sprengbasen Birger hadde rodd i land, tente de bål i fjæra.
«Trur du det e’ nåkka smak på den hær?» lurte sprengbasen Birger og kjente at det rumlet i magen.
«Det spørs», svarte Steinar Magnussen og han tenkte så det knaket. Så hadde Steinar Magnussen tenkt. «Vi bare koke den», sa han.
«Vi bare koke den», gjentok sprengbasen Birger.
«Bare koke den», sa Steinar Magnussen.
Så gikk sprengbasen Birger med kjelen ned i fjæra og fylte den med sjøvann, bar opp hundre liter som om kjelen var fylt med isopor. Steinar Magnussen tok sløyekniven ut av slira, og det knaste da kniven gikk gjennom kronen på kongekrabben.
Steinar Magnussen og sprengbasen Birger sto over den fossende kjelen med sjøvann og studerte kongekrabben mens den kokte.
«Voi, voi», sa sprengbasen Birger.
«Oi, oi», sa Steinar Magnussen da kongekrabben ble rød i kjelen.
Sprengbasen Birger auste opp kongekrabben fra kjelen og Steinar Magnussen skar med ærefrykt av kronen på krabben, skar opp de kjøttfulle klørne og la det hvite, rødflekkede kjøttet nennsomt i kronen. Så spiste de, eller de heller slukte i seg kongekrabben.
Det var få som ville tro på sprengbasen Birger da han fortalte om vesenet de hadde fangstet i Jarfjord – krabben som ble større og større for hver gang han fortalte, ble bare mindre og mindre sannsynlig i hans stadig mer dramatiske historie. Men skeptikerne skulle senere bli motbevist etter hvert som kongekrabbene ble flere, festet seg i garn etter garn og til slutt var å se for alle som fortsatt hadde synet i behold. Det tok ikke lang tid før lokalfolk med kremmerånd skjønte at det var mulig å lure turister til å betale for å se på kongekrabben. Flere selvstendig næringsdrivende med mer eller mindre suksessfulle forretningsplaner på CV-en gikk til innkjøp av dykkerdrakter og RIB-er, og kongekrabbesafarien – eller King Crab Safari som det nå het i turistbrosjyrene – ble en mer og mer populær aktivitet for turistene som besøkte Ultima Thule. Fremsynte analytikere i markedsavdelingen til Hurtigruten LLC hadde sett hva som ville komme, at King Crab Safari ikke bare var en populær aktivitet, men kunne bli en milliardindustri. Hurtigruten LLC kjøpte ut de lokale kremmerne, og med King Crab Safari som pilot utviklet de en absolutt, 24/7 safariopplevelse i Ultima Thule – som Varangerhalvøya ble hetende. Da kongekrabben slo an i det amerikanske markedet, så også hurtigmatkjeden Burger King salgspotensialet i en ny type arktisk lobster roll under produktnavnet King Crabs.
Kongekrabbene viste seg å være bemerkelsesverdig tilpasningsdyktige, de er big business her oppe nå.
Andreas Tharaldsen (f. 1994) er fra Jarfjord/Ruovdevuonna og bor i Oslo. Han har gått på Forfatterstudiet i Tromsø, er fagutdannet servitør og har tidligere gitt ut boken Hvem drepte kelneren? Et fag i forfall (2024). Ultima Thule er hans skjønnlitterære debut.